Psyk av troen
- juliamohan
- 16. feb.
- 2 min lesing
I fjor deltok jeg i et forskningsprosjekt. Prosjektet heter Erfaringene til unge som har brutt med kristne trossamfunn.
Det var 9 personer som ble intervjuet. Jeg var 1 av de 3 kvinnene som deltok på prosjektet. Svarene blir anonymisert. Jeg skulle fortelle hvordan det var å vokse opp i kirken. Når jeg brøt ut, og grunnene bak bruddet. Og beskrive hvordan livet var etterpå. Jeg ble stilt diverse spørsmål. Et av spørsmålene var om jeg hadde mottatt noen hjelp eller støtte i min brudd prosess. Jeg ble stille og prøvde å tenke tilbake. Lette etter navn eller opplevelser. Følelsene begynte å blusse opp. «Nei, jeg hadde egentlig ikke det» sa jeg. Innså igjen hvor alene jeg har vært i dette.
Forskningsprosjektet er laget av Nordlandsforskning og Mental Helse Ungdom. Mental helse ble ikke snakket om i kirken. Hvis man hadde angst, tvil på kirken eller depresjon var dette fra Satan. Og løsningen var å be til Gud, ikke å oppsøke hjelp utenfor kirken.
Prosjektet ble lansert på et arrangement som het Psyk av troen. Der snakket de som har laget forskningsrapporten om prosjektet. Det var powerpoint fra Hjelpekilden. Jeg kjente meg igjen i alt hun snakket om. Psyk av troen ble filmet og kan ses på hjelpekilden sin facebookside. De hadde også et panel hvor de snakket med en politiker om hvilke grep som burde tas. To av personene som deltok på panelet har utgitt bøker.
Psykolog og forfatter Cathrine Moestue.
Boken hennes heter:
Den andre forfatteren var journalisten Bjørn Markussen.
Boken hans heter:
Jeg har nylig blitt venn med en exmormoner som dro på arrangementet med meg. Jeg er så glad for å ha blitt kjent med henne. Det føltes støttende å være der med noen som forstår meg. Der fikk jeg også snakket med en person som var med i serien Under Guds øye. Uansett om det var et annet trossamfunn, kjenner jeg meg igjen i flere av hans opplevelser. Det er bra serien har satt lys på dette temaet.
Jeg synes religiøse samfunn skulle ha vært pliktig til å fortelle de som bryter ut om hvor de kan få hjelp. Jeg tror de bevisst ikke gjør dette i håp om at man kommer tilbake til religionen. Det er så mye som må endres innad i kulten jeg var i. Folk tørr av og til ikke å si hva de mener om religion i frykt om å bli kansellert. Folk tenker vi har religionsfrihet og det skal respekteres. Men vi har kommet til et punkt hvor vi må snakke ut om ting og ting må endres. For mennesker og små barn opplever psykisk og fysisk mishandling i disse miljøene.
Jeg er stolt over å ha deltatt på dette prosjektet. Jeg vil gjøre mer for å hjelpe andre religiøse utbrytere. Jeg skulle ønske at jeg visste om hjelpekilden før, og at det fantes hjelp der ute. Da hadde jeg nok ikke følt meg så alene.
Comentarios